Jatakk =)
torsdag 31. mars 2011
tirsdag 29. mars 2011
Mobilvirus
ADVARSEL!!
I dag hørte jeg en jente på min egen alder si at hun var litt forsiktig med hva hun fikk på telefonen sin, da jeg spurte henne om hun ville være med i kundeklubben vår og få gratis sms når vi har tilbud og sånt. Det fikk meg til å tenke på den vanvittig smittsomme men fortsatt ganske lite kjente sykdommen som best kan beskrives som mobilvirus. Jeg hadde litt lyst å spørre om det var fordi hun hadde hørt om sykdommen hun var forsiktig, ettersom jeg inntil i dag ikke hadde møtt noen som faktisk visste om den.
Mobilvirus er en sykdom som er mer smittsom enn svineinfluensa, fugleinfluensa og vanlig influensa til sammen. Den har stort sett de samme symptomene, den smitter fra mobil til mobil, database til mobil og nå, i en ny mutert utgave; fra mobil til menneske, og menneske til mobil. DETTE ER FARLIG! Du kan bli smittet av en vanlig mobilsamtale, men den aller vanligste måten å få mobilvirus på er faktisk å sove i samme rom som mobilen. Den ligger og gløder mot deg om natten, mens du sover, og sender sine virus inn gjennom øregangene dine. Dette er den vanligste veien smitten kommer inn, men de nye smart-telefonene skal man passe seg for; de har funnet andre måter å infisere deg på. De sprer smitten sin stort sett gjennom alle kroppsåpninger. Studier har vist at kvinner som sover med tampong under menstruasjon er mindre utsatt enn kvinner som sover med bind; dette har ført til at ekspertene anbefaler ørepropper, tamponger, og neseklype.
Det jobbes stadig med å utvikle nye metoder for å unngå smitte, en av de siste teoriene har gått ut på at smitten kommer via sim-kortet. En studie sponset av Telenor ved hjelp av 100 kvinner og menn med en ny type "safe" for sim-kort gjennomføres i disse dager i Düsseldorf i Tyskland. Modellen ser slik ut:
Dersom det skulle vise seg at smitten likevel ikke kommer via sim-kortet, men gjennom telefonen sitt internminne, er det bare en ting å gjøre. Kast dritten i do!
onsdag 16. mars 2011
Japan
Både i dag og i går hadde jeg ett treff på bloggen fra Japan.
Håper jeg greier å underholde i en ellers grå hverdag. =)
Håper jeg greier å underholde i en ellers grå hverdag. =)
tirsdag 15. mars 2011
Interludium
Midt i min egen personlige krise, skjer det selvfølgelig -og heldigvis- noe som setter ting i perspektiv.
Jordskjelv. Etterfulgt av tsunami. Etterfulgt av nedsmeltning av atom-reaktorer. Atomkrise.
For nesten nøyaktig 25 år siden, den 26. April 1986, gikk atomreaktoren i Tsjernobyl i luften etter eksperimentering med fjerning av kontrollstaver. Katastrofen var et faktum. 400 ganger så mye radioaktivt støv som etter bombene i Hiroshima og Nagasaki under 2.verdenskrig ble kastet ut i atmosfæren, og vindretningen? Nord-vest. Regn og vind gjorde at fjellområdene i midt-Norge ble spesielt hardt rammet av radioaktivt nedfall, og ettersom halveringstiden er 30 år på isotopene som kalles Cs-137, finnes det fortsatt radioaktive stoff i den norske næringskjeden. Alt en kan lære av Wikipedia.
Så skjedde det i Japan.
Vi har sett, og kommer sikkert til å se flere, vanvittige mirakler, mennesker som har overlevd i ruinene av hus i 72 timer, japanere som oppfører seg eksemplarisk, ikke noe plyndring, ingen spesiell panikk. For når sant skal sies; når dette først skjedde, kunne det ikke ha skjedd på en bedre plass. Japanere som folkeslag er rolige, stoiske, av Samurai-slekt. De stoler på sin regjering, de har opplevd, og overlevd, mang et jordskjelv, de har beredskapen til å takle dette. Det betyr selvsagt ikke at de klarer seg selv i denne situasjonen, tvert imot trenger de all hjelp de kan få, så de kan rette all sin oppmerksomhet mot atom-krisen som er i emning.
Disse rundt femti menneskene det snakkes om, som er igjen i Fukushima for å prøve å forhindre nedsmeltning i reaktorene, de risikerer sine liv for å redde mange. Kamikaze-piloter på bakken, på vei mot en meget smertefull, men heroisk, død.
Jeg er evig takknemlig for at mine forfedre valgte å vandre til nord-Europa, der vi har jordplater som er stabile og ingen større potensielle natur-katastrofer. Jeg er så vanvittig glad for at jeg bor i Norge, nå begynner det å synke inn hvorfor dette er verdens beste land å bo i.
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10083008
Jordskjelv. Etterfulgt av tsunami. Etterfulgt av nedsmeltning av atom-reaktorer. Atomkrise.
For nesten nøyaktig 25 år siden, den 26. April 1986, gikk atomreaktoren i Tsjernobyl i luften etter eksperimentering med fjerning av kontrollstaver. Katastrofen var et faktum. 400 ganger så mye radioaktivt støv som etter bombene i Hiroshima og Nagasaki under 2.verdenskrig ble kastet ut i atmosfæren, og vindretningen? Nord-vest. Regn og vind gjorde at fjellområdene i midt-Norge ble spesielt hardt rammet av radioaktivt nedfall, og ettersom halveringstiden er 30 år på isotopene som kalles Cs-137, finnes det fortsatt radioaktive stoff i den norske næringskjeden. Alt en kan lære av Wikipedia.
Så skjedde det i Japan.
11. Mars 2011 stod ikke solen opp over Soloppgangens Land.
Vi har sett, og kommer sikkert til å se flere, vanvittige mirakler, mennesker som har overlevd i ruinene av hus i 72 timer, japanere som oppfører seg eksemplarisk, ikke noe plyndring, ingen spesiell panikk. For når sant skal sies; når dette først skjedde, kunne det ikke ha skjedd på en bedre plass. Japanere som folkeslag er rolige, stoiske, av Samurai-slekt. De stoler på sin regjering, de har opplevd, og overlevd, mang et jordskjelv, de har beredskapen til å takle dette. Det betyr selvsagt ikke at de klarer seg selv i denne situasjonen, tvert imot trenger de all hjelp de kan få, så de kan rette all sin oppmerksomhet mot atom-krisen som er i emning.
Disse rundt femti menneskene det snakkes om, som er igjen i Fukushima for å prøve å forhindre nedsmeltning i reaktorene, de risikerer sine liv for å redde mange. Kamikaze-piloter på bakken, på vei mot en meget smertefull, men heroisk, død.
Jeg er evig takknemlig for at mine forfedre valgte å vandre til nord-Europa, der vi har jordplater som er stabile og ingen større potensielle natur-katastrofer. Jeg er så vanvittig glad for at jeg bor i Norge, nå begynner det å synke inn hvorfor dette er verdens beste land å bo i.
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10083008
søndag 13. mars 2011
The plan: forløpet
I oktober 2005 var jeg så heldig at jeg fikk jobb i Cubus. Eller, heldig og heldig. Jeg gjorde et godt førsteinntrykk. Jeg jobba hardt. Jeg sa alltid ja til å jobbe ekstra. Jeg lærte utrolig mye det første året, hadde en streng butikksjef (hehe) som var veldig opptatt av mersalg, og pusha meg hardt, noen ganger føltes det vel hardt, men jeg er evig takknemlig i dag. Etter noen år som ekstrahjelp og under mange butikksjefer, fikk jeg endelig fast stilling på 60%. Jeg har alltid jobba mer enn dette, har jo ikke hatt noe annet å gjøre, jeg har passet på at alle butikksjefene jeg har hatt har visst at jeg er villig til å stille opp på kort varsel.
Det begynte vel da senteret jeg jobba på, KBS (udødeliggjort gjennom en youtube-video som du finner her), skulle stenges, rives og bygges opp på nytt, større og bedre. Alt alle snakka om var hvor en skulle jobbe i mellomtida, ettersom senteret skulle være stengt i to år. I tillegg ble alt utsatt i over et halvt år, datoen for riving ble flytta og flytta. Det var et enormt press, jeg la vel egentlig ikke merke til det før senere. Jeg visste ingenting om hva som venta meg i de to årene. Hver gang jeg tok det opp med folk oppe i systemet, var svaret jeg fikk at det "ordnet seg". Enkelt for dem å si, de hadde jo jobb uansett. En stund gikk det rykter om oppsigelser, det var generelt en ryktebørs uten like de siste månedene på KBS, ikke bare i vår butikk, men på hele senteret.
En tidlig sommerdag fikk jeg vite at jeg ble flytta til Solsiden, og ei ekstrahjelp derfra skulle komme opp og være med på å fullføre driften på KBS. Greit for meg. Ikke greit for henne. Hun hadde fått vite det på en SMS... Så da jeg kom til Solsiden følte jeg at alle ekstrahjelpene der mislikte meg, fordi jeg hadde "tatt" jobben til en av deres egne. Personlig hadde jeg ikke hatt noe imot å fullføre på KBS, der jeg hørte hjemme, men jeg var ikke i noen posisjon til å nekte.
Ikke misforstå meg, jeg liker jobben på Solsiden. Det er utfordrende, jeg har ansvaret for en egen avdeling, jeg har gode kollegaer. Men det er ikke nok lenger.
Jeg er fortsatt, etter nesten fem og et halvt år, ikke i full stilling, og har fortsatt bare 60% fast, i tillegg til en ekstrakontrakt som går ut 1.juni. Hva som skjer da, vet jeg ikke. Jeg har ikke tryggheten, hverken økonomisk eller personlig, som jeg trodde jeg kom til å ha når jeg nærmet meg 30.
Så i fjor sommer søkte jeg på "visual merchandiser" på google, og fant en link til Idefagskolen i Tønsberg. Dette var mens jeg fortsatt jobbet på KBS og ikke visste om jeg fikk noe særlig jobb utover høsten, og ville se hvilke muligheter som lå der. Jeg skulle helst ha funnet noe i Trondheim, men det er den ene linja i landet, som er et ett års studium. Jeg fikk, og får fortsatt, sommerfugler i magen bare jeg åpna linken og leste om skolen. I fjor var skolestart 30.august, og jeg fant linken i juni, så jeg visste umiddelbart at jeg ikke kom til å gjøre noe seriøst med det, for det første fordi jeg hater forandring, og ikke takla tanken på å bryte med Trondheim og flytte iløpet av to måneder.
Men jeg lot tanken kverne i hodet etter det, for å gjøre meg vant til tanken om å muligens gjøre noe annet, og for å rett og slett ha en plan. Noe å drømme om, som veldig lett kunne bli en realitet. Jeg leste mye om skolen, og blogger fra tidligere elever osv, og en plan begynte å forme seg.
Jeg tror jeg gikk og bar på dette i stillhet i noen måneder, fram til jul nesten. Da var jeg hjemme, og en kveld jentene var samla hos Eli, slo det meg hvor lang tid det har gått siden ungdomsskolen, og hvordan alle har ordna seg veldig gode jobber. Eli som fysioterapeut, Synnøve som autorisasjons-rådgiver (ca, ikke be meg forklare hva det går ut på), og Kari som daglig leder på Baker Brun på Bryggen. Der og da bestemte jeg meg for at jeg skulle søke på Idefagskolen. Jeg vil forbedre meg, jeg vil ha en utdannelse, jeg vil ha muligheten til å tjene mer penger.
For det er jo i bunn og grunn penger det handler om, spesielt når du ikke har det. Jeg har aldri vært en person som har vært opptatt av papirer, altså utdannelse, ikke karriærejag og status. Det forandret seg rimelig kjapt dajeg skjønte at jeg ikke kommer noen vei med den jobben jeg har. Jeg har ikke råd til å flytte ut av kollektivet jeg bor i engang. Jeg er ikke i stand til å forsørge meg selv. Jeg er klar for å bli voksen, men det vil seg liksom ikke.
It's a dead end.
Planen, i korte trekk, var: Søke på Idefagskolen for skoleåret 2011/2012, da ville jeg løse to problem: Jeg ville ha noe å gjøre i stedet for å jobbe 60% på Solsiden i ett år, og jeg ville ha utdannet meg som Visual Merchandiser og kanskje få jobb som dekoratør i den nye butikken på nye KBS, som skal åpne høsten 2012.
Jeg syntes det var en god plan...
Det begynte vel da senteret jeg jobba på, KBS (udødeliggjort gjennom en youtube-video som du finner her), skulle stenges, rives og bygges opp på nytt, større og bedre. Alt alle snakka om var hvor en skulle jobbe i mellomtida, ettersom senteret skulle være stengt i to år. I tillegg ble alt utsatt i over et halvt år, datoen for riving ble flytta og flytta. Det var et enormt press, jeg la vel egentlig ikke merke til det før senere. Jeg visste ingenting om hva som venta meg i de to årene. Hver gang jeg tok det opp med folk oppe i systemet, var svaret jeg fikk at det "ordnet seg". Enkelt for dem å si, de hadde jo jobb uansett. En stund gikk det rykter om oppsigelser, det var generelt en ryktebørs uten like de siste månedene på KBS, ikke bare i vår butikk, men på hele senteret.
En tidlig sommerdag fikk jeg vite at jeg ble flytta til Solsiden, og ei ekstrahjelp derfra skulle komme opp og være med på å fullføre driften på KBS. Greit for meg. Ikke greit for henne. Hun hadde fått vite det på en SMS... Så da jeg kom til Solsiden følte jeg at alle ekstrahjelpene der mislikte meg, fordi jeg hadde "tatt" jobben til en av deres egne. Personlig hadde jeg ikke hatt noe imot å fullføre på KBS, der jeg hørte hjemme, men jeg var ikke i noen posisjon til å nekte.
Ikke misforstå meg, jeg liker jobben på Solsiden. Det er utfordrende, jeg har ansvaret for en egen avdeling, jeg har gode kollegaer. Men det er ikke nok lenger.
Jeg er fortsatt, etter nesten fem og et halvt år, ikke i full stilling, og har fortsatt bare 60% fast, i tillegg til en ekstrakontrakt som går ut 1.juni. Hva som skjer da, vet jeg ikke. Jeg har ikke tryggheten, hverken økonomisk eller personlig, som jeg trodde jeg kom til å ha når jeg nærmet meg 30.
Så i fjor sommer søkte jeg på "visual merchandiser" på google, og fant en link til Idefagskolen i Tønsberg. Dette var mens jeg fortsatt jobbet på KBS og ikke visste om jeg fikk noe særlig jobb utover høsten, og ville se hvilke muligheter som lå der. Jeg skulle helst ha funnet noe i Trondheim, men det er den ene linja i landet, som er et ett års studium. Jeg fikk, og får fortsatt, sommerfugler i magen bare jeg åpna linken og leste om skolen. I fjor var skolestart 30.august, og jeg fant linken i juni, så jeg visste umiddelbart at jeg ikke kom til å gjøre noe seriøst med det, for det første fordi jeg hater forandring, og ikke takla tanken på å bryte med Trondheim og flytte iløpet av to måneder.
For dersom jeg flytta fra Trondheim, ville ikke Trondheim være hjemme lenger. Den tanken plager meg den dag i dag.
Men jeg lot tanken kverne i hodet etter det, for å gjøre meg vant til tanken om å muligens gjøre noe annet, og for å rett og slett ha en plan. Noe å drømme om, som veldig lett kunne bli en realitet. Jeg leste mye om skolen, og blogger fra tidligere elever osv, og en plan begynte å forme seg.
Jeg tror jeg gikk og bar på dette i stillhet i noen måneder, fram til jul nesten. Da var jeg hjemme, og en kveld jentene var samla hos Eli, slo det meg hvor lang tid det har gått siden ungdomsskolen, og hvordan alle har ordna seg veldig gode jobber. Eli som fysioterapeut, Synnøve som autorisasjons-rådgiver (ca, ikke be meg forklare hva det går ut på), og Kari som daglig leder på Baker Brun på Bryggen. Der og da bestemte jeg meg for at jeg skulle søke på Idefagskolen. Jeg vil forbedre meg, jeg vil ha en utdannelse, jeg vil ha muligheten til å tjene mer penger.
For det er jo i bunn og grunn penger det handler om, spesielt når du ikke har det. Jeg har aldri vært en person som har vært opptatt av papirer, altså utdannelse, ikke karriærejag og status. Det forandret seg rimelig kjapt dajeg skjønte at jeg ikke kommer noen vei med den jobben jeg har. Jeg har ikke råd til å flytte ut av kollektivet jeg bor i engang. Jeg er ikke i stand til å forsørge meg selv. Jeg er klar for å bli voksen, men det vil seg liksom ikke.
It's a dead end.
Planen, i korte trekk, var: Søke på Idefagskolen for skoleåret 2011/2012, da ville jeg løse to problem: Jeg ville ha noe å gjøre i stedet for å jobbe 60% på Solsiden i ett år, og jeg ville ha utdannet meg som Visual Merchandiser og kanskje få jobb som dekoratør i den nye butikken på nye KBS, som skal åpne høsten 2012.
Jeg syntes det var en god plan...
tirsdag 8. mars 2011
Siste Petter, for denne gang...
Da Petter ble spurt om hva han tenkte da Dolidovich falt rett foran ham helt på slutten av fem-mila, og han måtte hoppe over skiene for å ikke bli dratt med:
Da va æ gla for at æ hoppa så my strikk med jentan på ungdomsskola!
mmmmmmmat
dagens middag: Ciabatta med philadelphia, kyllingfillèt og hjemmelaget mangosalsa. =) Enjoy!
lørdag 5. mars 2011
Dressmann
Det at modellene i Dressmann-reklamen begynner å se kjekke ut, er det en følge av at de har blitt "yngre" eller at jeg har blitt eldre? Skulle likt å lagd en graf som viste graden av kjekkhet vs alderen min, hadde jeg kunna det.
fredag 4. mars 2011
Dagens Petter, del 3 (kanskje tidenes)
Kong Carl Gustav! Can you hear me?! Bjørn Borg, Ingemar Stenmark, your boys took a hell of a beating!
første gang.
For første gang er ikke Nytt på Nytt oppdatert i det hele tatt. Mye har skjedd det siste døgnet.
Trøndere dominerer nyhetene.
Ola Borten Moe.
Eldar Rønning.
Petter Northug.
Trøndere dominerer nyhetene.
Ola Borten Moe.
Eldar Rønning.
Petter Northug.
onsdag 2. mars 2011
kontaktannonse
Søker mann med god inntekt for proforma-ekteskap. Du: rik, høy, arbeidsnarkoman med åpne konti. Jeg: hjemmeværende husmor med fri tilgang til dine konti.
Sex kreves ikke.
Billettmerk. "forgammelforkollektiv"
Sex kreves ikke.
Billettmerk. "forgammelforkollektiv"
Abonner på:
Innlegg (Atom)