Dette er det syyyyykeste jeg har sett, matmessig! Det går min tidligere nevnte "turducken" en HØY GANG!
Thanksgiving, COME TO MAMA!!!
Og tuuuusen takk, Edmund, for tipset =)
God Bless America!
tirsdag 30. august 2011
flauuuut
sitter i kantina på Dragvoll og "leser". Jeg prøver hardt å finne ut når på døgnet og i hvilken/hvilke situasjoner jeg konsentrerer meg best, og det er ikke lett. Nå har jeg sittet her og lest samme sida den siste timen.
Våkna nettopp. Ja, jeg sovna. Og sikla litt i boka. OG det sitter en veldig kjekk ung (går jeg ut ifra) gutt på nabobordet, vendt mot meg. Håper han ikke la merke til at jeg litt diskrèt prøvde å tørke av bildet av Karl Marx.
Våkna nettopp. Ja, jeg sovna. Og sikla litt i boka. OG det sitter en veldig kjekk ung (går jeg ut ifra) gutt på nabobordet, vendt mot meg. Håper han ikke la merke til at jeg litt diskrèt prøvde å tørke av bildet av Karl Marx.
søndag 28. august 2011
NOTE TO SELF!
I går på innflytningsfesten til Robert i Villa Lade bestemte jeg/vi (litt fuzzy på akkurat det der...) at jeg i en uke framover skal begynne alle facebook-statuser med "note to self". Bakgrunnen er at jeg her om dagen la merke til at oppe i høyre hjørnet på facebook-profilen min dukker det til stadighet opp en boks med "this day last year" eller "this day in (årstall)". Sist uke da jeg var skikkelig syk stod det for eksempel "This day last year: I need an eyepatch!" Sånn huska jeg at jeg hadde øyebetennelse på samme tid i fjor =P
Så poenget er at det skal bli morsomt å huske note to self-statusene neste år. Her ser vi framover! Men det må jo selvsagt være noe minneverdig, så jeg tar gjerne imot forslag fra deg/dere om hva jeg skal skrive =)
(Første gang jeg henvender meg til deg som leser og ber deg om å engasjere deg i noe helt latterlig teit, føles litt skummelt. Vil understreke at det IKKE er derfor jeg blogger!)
Note to self: Skaff regnjakke. Gjerne ei lang ei. Evt hold deg unna Bakke Bru.
Så poenget er at det skal bli morsomt å huske note to self-statusene neste år. Her ser vi framover! Men det må jo selvsagt være noe minneverdig, så jeg tar gjerne imot forslag fra deg/dere om hva jeg skal skrive =)
(Første gang jeg henvender meg til deg som leser og ber deg om å engasjere deg i noe helt latterlig teit, føles litt skummelt. Vil understreke at det IKKE er derfor jeg blogger!)
Note to self: Skaff regnjakke. Gjerne ei lang ei. Evt hold deg unna Bakke Bru.
onsdag 24. august 2011
NTNU
En uke unnagjort, den obligatoriske uka. Jeg tror jeg er voksen nok til å studere nå. Og det er deilig å faktisk skjønne hva foreleseren snakker om, mens de andre rundt meg klager over hvor vanskelig alt er! =P
Men det er travelt. Jeg har fortsatt ikke full (noen som helst, faktisk) oversikt over når jeg har forelesninger og gruppetimer etter Humstart, det får jeg forhåpentligvis vite på fredag under instituttets informasjonsmøte.
Blir vanskelig å klare å skrive akademisk etter alle de teite innlegga her, men blir vel også godt å kunne skrive tull her som en avveksling fra det seriøse.
Så langt elsker jeg å være student igjen! (spør meg igjen om en mnd når jeg ikke har penger igjen...)
Men det er travelt. Jeg har fortsatt ikke full (noen som helst, faktisk) oversikt over når jeg har forelesninger og gruppetimer etter Humstart, det får jeg forhåpentligvis vite på fredag under instituttets informasjonsmøte.
Blir vanskelig å klare å skrive akademisk etter alle de teite innlegga her, men blir vel også godt å kunne skrive tull her som en avveksling fra det seriøse.
Så langt elsker jeg å være student igjen! (spør meg igjen om en mnd når jeg ikke har penger igjen...)
søndag 21. august 2011
Exfac
Mens de andre jeg har snakket med synes exfac er dødskjedelig og tørt, liker jeg faktisk litt teksten vi skal jobbe med gjennom hele semesteret; "Samer på Dovrefjell i Vikingtiden".
Må bare forstå den rett først... og ha kontroll på alle begrepene, spesielt "fremrykningsteori" og "urfolkteori".
Må bare forstå den rett først... og ha kontroll på alle begrepene, spesielt "fremrykningsteori" og "urfolkteori".
lørdag 20. august 2011
lørdagsnostalgi
Etter ei lang uke med Humstart og Fadderuke, måtte jeg ha en kveld for meg selv. Så i kveld har jeg (bokstavlig talt) tørka støv av cd-samlinga mi, og egentlig hatt en perfekt kveld, funnet tilbake til mange gamle klassikere (i mine øyne) og sunget høyt med på sanger jeg trodde jeg hadde glemt.
For eksempel denne:
Joshua Kadison - Jessie
Så fant jeg en cd som jeg vet at jeg kjøpte på taxfree'en ("ska du vere med på taxfreen og kjøpe chips") på båten til Newcastle på klassetur i 10.klasse, i 1998! Cd'en heter Universal Music, og er gitt ut av (surprise, surprise) Universal Norge. Den første sangen er daværende Sway (Espen Lind) med When Susannah Cries, og så følger de på, den ene sangen verre enn den andre. Kan jo nevne den vi alle hørte veldig mye på, nemlig Fire Water Burn, som går sånn:
Og versjonen jeg har på cd er ikke sensurert...
Den siste sangen på cd'en var min favoritt, det var selvsagt en ballade:
If you've ever been in love - Intrigue
Jeg har funnet ut at de brente mix-cd'ene mine er rene gullgruvene, for de representerer akkurat det jeg hørte på mot slutten av 90'tallet og utover til begynnelsen av 2000-tallet da cd'ene gradvis ble erstatta av mp3. Og jeg var veeeeldig glad i å brenne mix-cd'er.
Den mest spesielle cd'en jeg fant var en som treffende nok heter "Bussmusikk 11.09.03 Trondheim-Skei". På framsida av coveret er det bilde av en buss fra Norway Bussekspress (no-way bussekspress, more like), og inni er sida delt i to av kart over midtbyen i Trondheim med nåla på Taraldsgårdsveita 2 der jeg bodde da, og kart over Stardalen. Spilleliste:
1. It's your birthday
2. Don't tell me
3. For what it's worth
4. At last
5. Wake me up inside
6. She's so high
7. There goes my hero
8. My united states of whatever
9.Sweet home Alabama
10. American life
11. Play that funky music white boy
12. Shiny happy people
13. Dancing in the moonlight
14. A thousand miles
15. Goodbye to you
16. Stum
17. En stefar
18. Fuglen
For eksempel denne:
Joshua Kadison - Jessie
Så fant jeg en cd som jeg vet at jeg kjøpte på taxfree'en ("ska du vere med på taxfreen og kjøpe chips") på båten til Newcastle på klassetur i 10.klasse, i 1998! Cd'en heter Universal Music, og er gitt ut av (surprise, surprise) Universal Norge. Den første sangen er daværende Sway (Espen Lind) med When Susannah Cries, og så følger de på, den ene sangen verre enn den andre. Kan jo nevne den vi alle hørte veldig mye på, nemlig Fire Water Burn, som går sånn:
Og versjonen jeg har på cd er ikke sensurert...
Den siste sangen på cd'en var min favoritt, det var selvsagt en ballade:
If you've ever been in love - Intrigue
Jeg har funnet ut at de brente mix-cd'ene mine er rene gullgruvene, for de representerer akkurat det jeg hørte på mot slutten av 90'tallet og utover til begynnelsen av 2000-tallet da cd'ene gradvis ble erstatta av mp3. Og jeg var veeeeldig glad i å brenne mix-cd'er.
Den mest spesielle cd'en jeg fant var en som treffende nok heter "Bussmusikk 11.09.03 Trondheim-Skei". På framsida av coveret er det bilde av en buss fra Norway Bussekspress (no-way bussekspress, more like), og inni er sida delt i to av kart over midtbyen i Trondheim med nåla på Taraldsgårdsveita 2 der jeg bodde da, og kart over Stardalen. Spilleliste:
1. It's your birthday
2. Don't tell me
3. For what it's worth
4. At last
5. Wake me up inside
6. She's so high
7. There goes my hero
8. My united states of whatever
9.Sweet home Alabama
10. American life
11. Play that funky music white boy
12. Shiny happy people
13. Dancing in the moonlight
14. A thousand miles
15. Goodbye to you
16. Stum
17. En stefar
18. Fuglen
Bryllupsfeber
Det har gått en uke siden den fantastiske helga på Steinkjer, med bryllupet til Andrèa og Lars som det store høydepunktet. Jeg var så heldig at jeg fikk komme opp fredagskvelden og hjelpe til med siste finpussen i Fylkesmannsgården der mottagelsen skulle være. For en plass! Jeg ble helt forelska i de brede karmene og spesielle tapetene fra begynnelsen av 1900-tallet.
Helt fantastiske tapeter, periodiske møbler, og masse grønne planter gjorde dette til mitt favoritt-rom i hele huset.
Det var en spesiell dag for alle som var vitne til den enorme kjærligheten Andrèa og Lars har for hverandre og sine familier og venner. Det kunne ikke ha blitt bedre. Til og med været var på brudeparets side, det var en av de vakreste helgene på lenge.
Brudeparet og deres nydelige lille sønn, Elias.
Og vi kosa oss i hagen...
Pål, Ingunn og meg.
Tone og Martin
Sigrun
Et nydelig brudepar.
Middagen var god og festen lang, det var en uforglemmelig helg på Steinkjer, og jeg er evig takknemmelig for at jeg ble invitert!
Gratulerer,
Andrèa og Lars <3
En sliten brud sent på natt
Helt fantastiske tapeter, periodiske møbler, og masse grønne planter gjorde dette til mitt favoritt-rom i hele huset.
Det var en spesiell dag for alle som var vitne til den enorme kjærligheten Andrèa og Lars har for hverandre og sine familier og venner. Det kunne ikke ha blitt bedre. Til og med været var på brudeparets side, det var en av de vakreste helgene på lenge.
Brudeparet og deres nydelige lille sønn, Elias.
Og vi kosa oss i hagen...
Pål, Ingunn og meg.
Tone og Martin
Sigrun
Et nydelig brudepar.
Middagen var god og festen lang, det var en uforglemmelig helg på Steinkjer, og jeg er evig takknemmelig for at jeg ble invitert!
Gratulerer,
Andrèa og Lars <3
En sliten brud sent på natt
tirsdag 9. august 2011
høstjakta
Da jeg våket i dag tidlig, og lufta var kald og skarp, og bare fuglesang brøt stillheten ute, ble jeg slengt tilbake i tid til min barndoms høst hjemme i dalen. En høstdag i oktober, med dugg i gresset, snø langt nedover fjellene, og morgentåke over elva.
Det var disse dagene, da jakta var i gang, jeg nå savner veldig. Jeg husker at alle mannfolka som gikk på jakt samlet seg ved butikken om morran for det jeg antar var å legge en slagplan for hvordan de skulle komme hjem med flest mulig hjort den ettermiddagen. De stilte inn walkie-talkiene på samme frekvens, og satte avsted. Vi damene var hjemme, med våre egne walkie-talkier på hele dagen, og fikk oppleve klassiske utsagn som "hvor er jeg nå!?".
Mens jeg lå og tenkte på dette i dag, snek det seg inn en duft av bruning til brun saus, og minnene fortsatte, samme type dager, søndagsskole, og så komme hjem til et hus som duftet himmelsk av lam eller stek med alt tilbehør, og hjemmelaga brun saus.
Jeg håper bare at mine framtidige barn får de samme opplevelsene.
Det var disse dagene, da jakta var i gang, jeg nå savner veldig. Jeg husker at alle mannfolka som gikk på jakt samlet seg ved butikken om morran for det jeg antar var å legge en slagplan for hvordan de skulle komme hjem med flest mulig hjort den ettermiddagen. De stilte inn walkie-talkiene på samme frekvens, og satte avsted. Vi damene var hjemme, med våre egne walkie-talkier på hele dagen, og fikk oppleve klassiske utsagn som "hvor er jeg nå!?".
Mens jeg lå og tenkte på dette i dag, snek det seg inn en duft av bruning til brun saus, og minnene fortsatte, samme type dager, søndagsskole, og så komme hjem til et hus som duftet himmelsk av lam eller stek med alt tilbehør, og hjemmelaga brun saus.
søndag 7. august 2011
Dagen derpå
Har nettopp vært ute i det herlige "høstværet" og sprunget. Ja, sprunget. Tok turen opp til nye KBS-byggeplassen, herregud, det blir MASSIVT! Satt der ei stund og roa ned og så på bygget og lurte på hvor Cubus får plass, før jeg sprang nedover Dalen Hageby, der jeg så en voksen mann tryne på sykkel, noe som var ganske morro.
Tok meg en tur innom gravplassen og gikk litt rundt der og leste datoer (enda en gang denne besettelsen med hvor gamle folk er når de dør), så sprang jeg nedover på baksida av Lademoen kirke, der jeg oppdaga en ny kafe med navn "Charlie Cafe og Kaffebar" rett ved siden av "Chaplin Frisør". Enda mer morro.
Elsker sånne dager da det er 20 grader, overskya, litt vind i trærne. Får skolestart-følelse av det! Og skolestart er jo bare ei og ei halv uke unna...
For en vakker by Trondheim er, det kommer jeg aldri over!
Tok meg en tur innom gravplassen og gikk litt rundt der og leste datoer (enda en gang denne besettelsen med hvor gamle folk er når de dør), så sprang jeg nedover på baksida av Lademoen kirke, der jeg oppdaga en ny kafe med navn "Charlie Cafe og Kaffebar" rett ved siden av "Chaplin Frisør". Enda mer morro.
Elsker sånne dager da det er 20 grader, overskya, litt vind i trærne. Får skolestart-følelse av det! Og skolestart er jo bare ei og ei halv uke unna...
For en vakker by Trondheim er, det kommer jeg aldri over!
fredag 5. august 2011
Årets konsertopplevelse
Sist tirsdagskveld var jeg på konsert med Jo Nesbø i Vår Frue kirke, i anledning Olavsfestdagene. Konserten skulle starte kl 22.30, så jeg var der en halv time før, og det var fullt. Jeg hadde jo billett, men eneste ledige plassene var heeeelt bak i kirka, uten noen som helst sikt. Jeg kunne ha grått! Hadde gleda meg så sinnsykt til å se mitt store idol, faren til Harry Hole, og mannen bak den vakre verselinja
For fortelle, det kan han. Han fortalte mye om sin far og hans overdrivelser og rett ut løgner i barndommen, den første historia var den faren pleide å fortelle ham om kveldene før sengetid, om når han satte utfor en hoppbakke uttafor Molde og hoppa lenger enn noen annen hadde gjort, og han tegna et sånt bilde at det var som om en var der og stod på sletta og så på. Han har nok lært fortellerkunsten av sin far. Hoppbakken viste seg dessverre å være latterlig liten, så liten at han aldri helt tilga sin far for å ha vist ham den i voksen alder og ødelagt illusjonen. Denne historia førte inn i en sang som heter 90-meters bakken, og etter det var det full rulle resten av kvelden.
Det ble etter hvert mange historier om Molde, om alle bedriftene de kjørte forbi med bussen ("skolebuss, ringbuss...ja, buss"), og han fortalte at den aller beste plassen å jobbe var på Sylte. Der lagde de ananasbrus. Han spurte om noen i salen hadde smakt det, og fikk mange bekreftende svar. "Hvorfor det?" var kommentaren. Så spurte han om det var noen sunnmøringer i salen, og ei som satt bak meg ropte stolt ut, men dessverre hørte ikke Jo dette. Han fortalte at på Sunnmøre drakk de pærebrus, for den var 10 øre billigere enn ananasbrusen! =)
Så tok han oss med til Bergen, til Børs Cafe, som nå er vekke. Endelig en plass jeg visste om og kunne se for meg. Han mente at de som eier Kløverhuset ikke ville assosieres med klientellet på Børs Cafe, og det skjønte han forsåvidt godt. Di Derre har en sang om denne cafeen, som han helt spontant sang, mens kompisen Lars som var med og spilte bass resten av konserten, satte seg ved pianoet og spilte.
Jeg kan se for meg at han har hentet en del inspirasjon til Harry Hole på plasser som Børs Cafe.
Tiden gikk så altfor fort når Jo snakket. Han hadde så mye å fortelle, og jeg kunne ha sittet der i timesvis og hørt på. Han tok opp igjen tråden om farens overdrivelser og ville historier i barndommen, og sammenlignet dem med mora. Som aldri løy. I alle fall var hun så ærlig at når hun først løy, så var det ingen, og minst av alle Jo, som skjønte det før det var for sent. Som den gangen hun hadde meldt ham på dansekurs på folkets hus, og sa at "alle guttene i klassen kommer til å være der". Det var de ikke. Det var veldig få gutter og en horde av det han kalte "elleve år gamle kvinnfolk", som var altfor voksne for alderen. Resultatet av dette var Rumba med Gunn:
Underveis var det ikke noe snakk om terror og Utøya, bare helt på begynnelsen, da han sa at selv om noe sånt skjer må vi kunne le, og han bestemte at i kveld skulle alle kunne le og ha det bra sammen. Litt senere trekte han likevel fram en historie han hadde med i en kronikk i New York Times etter 22.juli, markert med uthevet skrift:
A FEW days ago, before the bombing here and the shootings on Utoya Island, a friend and I were talking about how the joy of being alive always seems to go hand in hand with the sorrow that things change. Not even the brightest future can make up for the fact that no roads lead back to what came before — to the innocence of childhood or the first time we fell in love.
There is no road back to the scent of the Julys when I was young and leapt from a boulder into the ice-cold meltwater of a Norwegian fjord. No road back to when I stood, 17 years old with 10 francs in my pocket, by the harbor in Cannes, France, and watched two grown men in idiotic white uniforms row a woman and her poodle ashore from a yacht. I realized then for the first time that the egalitarian society I came from was the exception and not the rule. No road back to the first time I looked, wide-eyed, at the guards with automatic weapons surrounding another country’s parliament building — a sight that made me shake my head with a mixture of resignation and self-satisfaction, thinking, we don’t need that sort of thing where I come from.
For many years, it seemed as if nothing changed in Norway. You could leave the country for three months, travel the world, through coups d’état, assassinations, famines, massacres and tsunamis, and come home to find that the only new thing in the newspapers was the crossword puzzle. It was a country where everyone’s material needs were provided for. Political consensus was overwhelming, the debates focused primarily on how to achieve the goals that everyone had already agreed on. Ideological disagreements arose only when the reality of the rest of the world began to encroach, when a nation that until the 1970s had consisted largely of people of the same ethnic and cultural background had to decide whether its new citizens should be allowed to wear the hijab and build mosques.
Still, until Friday, we thought of our country as a virgin — unsullied by the ills of society. An exaggeration, of course. And yet.
In June I was bicycling with the Norwegian prime minister, Jens Stoltenberg, and a mutual friend through Oslo, setting out for a hike on a forested mountain slope in this big yet little city. Two bodyguards followed us, also on bicycles. As we stopped at an intersection for a red light, a car drove up beside the prime minister. The driver called out through the open window: “Jens! There’s a little boy here who thinks it would be cool to say hello to you.”
The prime minister smiled and shook hands with the little boy in the passenger seat. “Hi, I’m Jens.”
The prime minister wearing his bike helmet; the boy wearing his seat belt; both of them stopped for a red light. The bodyguards had stopped a discreet distance behind. Smiling. It’s an image of safety and mutual trust. Of the ordinary, idyllic society that we all took for granted. How could anything go wrong? We had bike helmets and seat belts, and we were obeying the traffic rules.
Of course something could go wrong. Something can always go wrong.
On Monday night, more than 100,000 citizens gathered in the streets to mourn the victims of the attack. The image was striking. In Norway, “keeping a cool head” is a national virtue, but “keeping a warm heart” is not. Even for those of us who have an automatic aversion to national self-glorification, flags, grandiose words and large and expressive crowds, it makes an indelible impression when people demonstrate that they do mean something, these ideas and values of the society we have inherited and more or less take for granted. The gathering said that Norwegians refuse to let anyone take away our sense of security and trust. That we refuse to lose this battle against fear.
And yet there is no road back to the way it was before.
Yesterday, on the train, I heard a man shouting in fury. Before Friday, my automatic response would have been to turn around, maybe even move a little closer. After all, this could be an interesting disagreement that might entice me to take one side or the other. But now my automatic reaction was to look at my 11-year-old daughter to see whether she was safe, to look for an escape route in case the man was dangerous. I would like to believe that this new response will become tempered over time. But I already know that it will never disappear entirely.
After the bomb went off — an explosion I felt in my home over a mile away — and reports of the shootings out on the island of Utoya began to come in, I asked my daughter whether she was scared. She replied by quoting something I had once said to her: “Yes, but if you’re not scared, you can’t be brave.”
So if there is no road back to how things used to be, to the naïve fearlessness of what was untouched, there is a road forward. To be brave. To keep on as before. To turn the other cheek as we ask: “Is that all you’ve got?” To refuse to let fear change the way we build our society.
Konserten ble avsluttet med en coversang der alle sang med, nemlig "tenke sjæl" av Trond-Viggo Torgersen. Passende nok
Til slutt: Dersom du noen gang får muligheten til å gå på konsert med Jo Nesbø; ikke tvil. Det er verdt det, uansett pris! <3
"jeg skrev i rutens morgendugg "Jeg tror jeg elsker deg.""Noen dager før konserten hadde jeg innsett at jeg faktisk aldri har hørt Jo Nesbø snakke, bare synge. Jeg har alltid inbilt meg at han snakker Molde-dialekt, siden han er derfra. Men det gjorde han jo ikke, han var østlending. Men han slo litt om av og til når han fortalte om barndommen i Molde.
For fortelle, det kan han. Han fortalte mye om sin far og hans overdrivelser og rett ut løgner i barndommen, den første historia var den faren pleide å fortelle ham om kveldene før sengetid, om når han satte utfor en hoppbakke uttafor Molde og hoppa lenger enn noen annen hadde gjort, og han tegna et sånt bilde at det var som om en var der og stod på sletta og så på. Han har nok lært fortellerkunsten av sin far. Hoppbakken viste seg dessverre å være latterlig liten, så liten at han aldri helt tilga sin far for å ha vist ham den i voksen alder og ødelagt illusjonen. Denne historia førte inn i en sang som heter 90-meters bakken, og etter det var det full rulle resten av kvelden.
Det ble etter hvert mange historier om Molde, om alle bedriftene de kjørte forbi med bussen ("skolebuss, ringbuss...ja, buss"), og han fortalte at den aller beste plassen å jobbe var på Sylte. Der lagde de ananasbrus. Han spurte om noen i salen hadde smakt det, og fikk mange bekreftende svar. "Hvorfor det?" var kommentaren. Så spurte han om det var noen sunnmøringer i salen, og ei som satt bak meg ropte stolt ut, men dessverre hørte ikke Jo dette. Han fortalte at på Sunnmøre drakk de pærebrus, for den var 10 øre billigere enn ananasbrusen! =)
Så tok han oss med til Bergen, til Børs Cafe, som nå er vekke. Endelig en plass jeg visste om og kunne se for meg. Han mente at de som eier Kløverhuset ikke ville assosieres med klientellet på Børs Cafe, og det skjønte han forsåvidt godt. Di Derre har en sang om denne cafeen, som han helt spontant sang, mens kompisen Lars som var med og spilte bass resten av konserten, satte seg ved pianoet og spilte.
Jeg kan se for meg at han har hentet en del inspirasjon til Harry Hole på plasser som Børs Cafe.
Tiden gikk så altfor fort når Jo snakket. Han hadde så mye å fortelle, og jeg kunne ha sittet der i timesvis og hørt på. Han tok opp igjen tråden om farens overdrivelser og ville historier i barndommen, og sammenlignet dem med mora. Som aldri løy. I alle fall var hun så ærlig at når hun først løy, så var det ingen, og minst av alle Jo, som skjønte det før det var for sent. Som den gangen hun hadde meldt ham på dansekurs på folkets hus, og sa at "alle guttene i klassen kommer til å være der". Det var de ikke. Det var veldig få gutter og en horde av det han kalte "elleve år gamle kvinnfolk", som var altfor voksne for alderen. Resultatet av dette var Rumba med Gunn:
Underveis var det ikke noe snakk om terror og Utøya, bare helt på begynnelsen, da han sa at selv om noe sånt skjer må vi kunne le, og han bestemte at i kveld skulle alle kunne le og ha det bra sammen. Litt senere trekte han likevel fram en historie han hadde med i en kronikk i New York Times etter 22.juli, markert med uthevet skrift:
A FEW days ago, before the bombing here and the shootings on Utoya Island, a friend and I were talking about how the joy of being alive always seems to go hand in hand with the sorrow that things change. Not even the brightest future can make up for the fact that no roads lead back to what came before — to the innocence of childhood or the first time we fell in love.
There is no road back to the scent of the Julys when I was young and leapt from a boulder into the ice-cold meltwater of a Norwegian fjord. No road back to when I stood, 17 years old with 10 francs in my pocket, by the harbor in Cannes, France, and watched two grown men in idiotic white uniforms row a woman and her poodle ashore from a yacht. I realized then for the first time that the egalitarian society I came from was the exception and not the rule. No road back to the first time I looked, wide-eyed, at the guards with automatic weapons surrounding another country’s parliament building — a sight that made me shake my head with a mixture of resignation and self-satisfaction, thinking, we don’t need that sort of thing where I come from.
For many years, it seemed as if nothing changed in Norway. You could leave the country for three months, travel the world, through coups d’état, assassinations, famines, massacres and tsunamis, and come home to find that the only new thing in the newspapers was the crossword puzzle. It was a country where everyone’s material needs were provided for. Political consensus was overwhelming, the debates focused primarily on how to achieve the goals that everyone had already agreed on. Ideological disagreements arose only when the reality of the rest of the world began to encroach, when a nation that until the 1970s had consisted largely of people of the same ethnic and cultural background had to decide whether its new citizens should be allowed to wear the hijab and build mosques.
Still, until Friday, we thought of our country as a virgin — unsullied by the ills of society. An exaggeration, of course. And yet.
In June I was bicycling with the Norwegian prime minister, Jens Stoltenberg, and a mutual friend through Oslo, setting out for a hike on a forested mountain slope in this big yet little city. Two bodyguards followed us, also on bicycles. As we stopped at an intersection for a red light, a car drove up beside the prime minister. The driver called out through the open window: “Jens! There’s a little boy here who thinks it would be cool to say hello to you.”
The prime minister smiled and shook hands with the little boy in the passenger seat. “Hi, I’m Jens.”
The prime minister wearing his bike helmet; the boy wearing his seat belt; both of them stopped for a red light. The bodyguards had stopped a discreet distance behind. Smiling. It’s an image of safety and mutual trust. Of the ordinary, idyllic society that we all took for granted. How could anything go wrong? We had bike helmets and seat belts, and we were obeying the traffic rules.
Of course something could go wrong. Something can always go wrong.
On Monday night, more than 100,000 citizens gathered in the streets to mourn the victims of the attack. The image was striking. In Norway, “keeping a cool head” is a national virtue, but “keeping a warm heart” is not. Even for those of us who have an automatic aversion to national self-glorification, flags, grandiose words and large and expressive crowds, it makes an indelible impression when people demonstrate that they do mean something, these ideas and values of the society we have inherited and more or less take for granted. The gathering said that Norwegians refuse to let anyone take away our sense of security and trust. That we refuse to lose this battle against fear.
And yet there is no road back to the way it was before.
Yesterday, on the train, I heard a man shouting in fury. Before Friday, my automatic response would have been to turn around, maybe even move a little closer. After all, this could be an interesting disagreement that might entice me to take one side or the other. But now my automatic reaction was to look at my 11-year-old daughter to see whether she was safe, to look for an escape route in case the man was dangerous. I would like to believe that this new response will become tempered over time. But I already know that it will never disappear entirely.
After the bomb went off — an explosion I felt in my home over a mile away — and reports of the shootings out on the island of Utoya began to come in, I asked my daughter whether she was scared. She replied by quoting something I had once said to her: “Yes, but if you’re not scared, you can’t be brave.”
So if there is no road back to how things used to be, to the naïve fearlessness of what was untouched, there is a road forward. To be brave. To keep on as before. To turn the other cheek as we ask: “Is that all you’ve got?” To refuse to let fear change the way we build our society.
Konserten ble avsluttet med en coversang der alle sang med, nemlig "tenke sjæl" av Trond-Viggo Torgersen. Passende nok
Til slutt: Dersom du noen gang får muligheten til å gå på konsert med Jo Nesbø; ikke tvil. Det er verdt det, uansett pris! <3
Abonner på:
Innlegg (Atom)