with this ring I thee wed

Den store dagen nærmer seg slutten. Århundredes bryllup pågår enda, og jeg kan ikke la være å tenke som jeg gjorde i natt da jeg lå i senga og prøvde å sove;

"hva gjør Kate nå?"

Halv elleve, sikkert fortsatt middag, eller kanskje kake-skjæring. Skulle ønske britene var like inkluderende som svenskene var under bryllupet til Victoria og Daniel. Men vi får dessverre ikke se levende bilder fra Westminster Abbey.

En fantastisk dag, et fantastisk par, jeg er giftesyk og har lyst på denne kjolen av Sarah Burton. <3


Og sånn på slutten, et lite tips: dersom hatten er større enn hodet ditt, er den for stor!

RO-SEN-BOOOOOORG!

Endelig synges "For ingen banke RBK" på Lerkendal igjen, etter fire fattige seriekamper. Jeg har sagt det lenge; dersom Rosenborg bare vinner denne kampen i år, mot Vålerenga på hjemmebane, så er det verdt det!

Men nå har det snudd. Nå er det bare å begynne å klatre!

Vi e alltid med Rosenborg.

I'm Back, baby!

Har vært syk. Herlig påske da. Det er rett nok ingen unnskyldning for dårlig blogg-humør for tida, men jeg bruker den for hva den er verdt!

I dag er jeg 90% frisk og skikkelig sugen på alkohol, men skal legge meg tidlig og se Lewis, eneste påskekrim'en jeg får med meg i år.

Det er seks dager igjen til den Store Dagen, for dere som ikke er royalister som meg, så mener jeg selvsagt bryllupet til Prins William og Kate Middleton. Oh joy! Jeg har allerede begynt oppvarmingen med diverse hymner, deriblandt denne, som jeg nesten kan garantere at kommer til å bli fremført:



I'm gonna cry my eyes out!

Babylykke for Solveig og Kai-Arne

Endelig kom gutten, og han sa han het Joakim =)

Gratulerer så mye alle sammen! Gratulerer også til Stardalen, som har fått en ny borger =)

hobby

De siste årene har jeg tatt bilde av handicap-skiltet på bussen ved hver eneste sjanse. Det er så mange varianter der ute, etter at fjortiser har lekt seg med de.. Bare se her:

Små barn, store gleder =)

hjemmeliv og ultralyd

For noen uker siden var jeg hjemme på Vestlandet på vinterferie. Det er alltid godt å komme hjem, bli møtt av mamma på busstoppet, og av kattene i gangen hjemme. Dagen etter jeg kom hjem var det navnefest og bursdagsfeiring for min yngste nevø, Dennis. Herlig gutt!

Maten var også god.... =P

Som vanlig gikk uka altfor fort, og i tillegg ble vi innesperret av flom rett bortenfor der jeg bor. Er ikke så enkelt å se på bildene kanskje, men det var helt crazy. Jeg og Torunn var ute på vår egen synfaring, og følte oss veldig voksne.

 

Det var en rar uke, egentlig. Folk kom seg ikke på jobb, ungene kom seg ikke på skolen (sendte en mld til Ingeborg og spurte om de hadde fri, svaret jeg fikk var "jepp!=)" )

Senere en kveld skulle jeg på besøk til Solveig, som da var gravid i 8.måned. Hun ringte meg og virka litt rar da hun sa at hun enten hadde dårlige nyheter, eller forslag til roadtrip. Jeg valgte selvsagt det siste, og da hun forklarte at det var fordi hun måtte på sykehuset, var det i alle fall ingen tvil. Hun hadde ikke kjent noe bevegelse i magen hele dagen, så var selvsagt bekymra for det. Det viste seg jo at med en gang vi kom på sykehuset og hun fikk på seg disse beltene rundt magen, så sprella han som en gal! Var gøy, vi hadde en monitor med barnets hjerterytme og en måler for kynnere. Var gøy for meg i alle fall, og Solveig ble beroliga, så det var godt! 

 Til venstre ser du monitoren, vi (eller i alle fall jeg) lærte at babyens hjerteslag var innenfor det normale dersom det slo mellom 120 og 150 slag i minuttet. Det skifta hele tida, var vel opp på 160 et lite øyeblikk, da satt jeg og håpte på en tidlig fødsel, hehe.

Under er bildet av Solveig, letta over å høre hjerteslag. <3

Til slutt fikk jeg være med på en kjapp ultralyd, tatt av en dansk lege som må ha trodd at vi var lesbiske, for han satt hele tida og peka ut ting og forklarte for meg hva som var hvor og sånn. Han visste vel at Solveig hadde vært på ultralyd før, så han henvendte seg til "kjæresten". Hehe. Men spennende var det, tror uten tvil at det var det mest spennende jeg har vært med på så langt i år! Og det var i alle fall ingen som helst tvil om at det var en gutt inni der, for å si det sånn =P

Nå har det gått nesten tre uker, og termin nærmer seg for en utålmodig vordende mor. En vordende mor som har lovd å sende meg ei melding med en gang vannet går, uansett når på døgnet. =) Gleder meg!!

Til slutt et lite bilde fra en dag jeg var i byen, for de av dere som ikke visste at alle veier fører hjem =)

The plan: Grunnstøtingen.

Jeg har jo fortalt om min historie med lånekassen, men dersom du har glemt det kan du jo lese dette og dette.

Jeg får ikke lån til videre studier fordi jeg ikke var en flink nok student for åtte år siden. Da jeg var 20 år og ikke visste hva jeg ville, ikke var voksen nok til å bestemme meg. Jeg "produserte ikke nok studiepoeng de to årene jeg var student" sa hun jeg snakka med i telefonen. Jeg mangler 22.5 studiepoeng for å i det hele tatt bli vurdert som lånetaker.

Dette ødelegger tidsplanen min fullstendig, ettersom jeg skulle være ferdig å studere til sommeren neste år, i tide for at KBS åpner igjen. For den eneste måten jeg ser hvordan jeg kan ordne dette på er å ta to random fag på NTNU til høsten, og tjene 30 studiepoeng, uten lån, mens jeg jobber ved siden av.

Spørsmålet er hvilke fag jeg i så fall skulle ha tatt. Jeg valgte Idèfagskolen fordi det er en praktisk rettet utdannelse, fordi jeg etter 28 år kjenner meg selv så bra at jeg vet at jeg ikke er noen akademiker, og det siste jeg trenger er å bli minnet på det hver dag. Jeg sier ikke at jeg har dysleksi eller noe sånt, jeg har bare litt lettere for det praktiske, og det kreative, til en viss grad. Jeg liker, nei elsker, å lese, men ikke når jeg blir testet  på det etterpå, ikke når jeg MÅ.

The plan is unravelling....


Og hvorfor vil ikke lånekassen ha mer penger fra meg?! WTF? Får jeg virkelig bare EN eneste sjanse?! Blir vi ikke lært opp til at utdannelse er viktig, vil ikke regjering og storting løfte kunnskapen i landet osv osv?!
Er jeg den eneste 20-åring som har valgt feil og ikke fått noe utav to år på universitetet?? Og nå, når jeg virkelig har lyst, og vet at jeg kommer til å lykkes, da er det for seint?!

Jeg velger å rette mitt brennende sinne og hat mot lånekassen. Brenn!