Caesar

Jeg innser at Caesar må dø i slutten av boka, og alle med en vanlig grunnskole-opplæing har hørt historien om hvordan han blir stukket i hjel av en gjeng senatorer som har sammensverget seg mot ham.

Jeg ble bare så innmari trist fordi når Caesar døde, var boka også slutt. Jeg har brukt tre uker på Caesars liv og virke, og føler at jeg kjenner han som en venn. Han var en fantastisk mann, selv om han var forfengelig og sta og en enorm kvinnebedårer. Han var en genial feltherre, selvsagt ikke uten feil, men en respektert leder, i alle samfunnslag.

Veni, vidi, vici. - Jeg kom, jeg så, jeg erobret.

Sol, Sol, Caesar!

Sola har komt til Trøndelag, så fantastisk deilig det er. Sist uke solgte jeg egenhendig ca førti solkremer til tvilende trøndere, så blir godt å komme på jobb på mandag og ikke få pes fordi jeg hadde lovet sol som ikke kom.

har ligget på plenen i hele dag og lest om Caesar sine felttog i Gallia. Hver gang jeg leser ordet gallia eller galler, ser jeg for meg Asterix og Obelix (de er gærne, disse romerne!).

Det jeg har merket meg ved perioden Caesar levde, er romernes utrolige apetitt på sex og skandaler, ikke minst deres bruk av skittkasting mot politiske opponenter. En av få ting som kunne få Caesar til å miste besinnelsen var et rykte som oppstod tidlig i hans karriære, om at han hadde et seksuelt forhold til Nicomedes, konge av Bitynia. Homofile forhold var ikke uvanlige, skjønt de ikke var godtatt som i den greske kulturen. De senatorer som tok seg mannlige elskere gjorde det diskret. Det verste var likevel beskyldningen om å være den underdanige parten i et homofilt forhold, som i følge ryktene var det Caesar var for Nicomedes.

Som for å kompensere hadde Caesar gjennom livet en lang rekke elskerinner, ofte kvinner som var gift med fremstående senatorer. Og selvsagt den egyptiske dronningen Cleopatra, men det kapittelet er jeg ikke kommet til enda.