Lånekassen, (forhåpentligvis) siste kapittel

I dag, midt i verste rush-trafikken på jobb, fikk jeg melding fra lånekassen om at lånesøknaden min var behandlet, og at jeg kunne lese resultatet på nettsiden deres. Ettersom vi ikke har internett på jobb, ble resten av dagen laaaaaang.

Da jeg endelig kom hjem, kastet jeg meg over laptop'en, logga på med personnr og passord, og venta på sms fra Difi med engangskode. Som aldri kom. Prøvde igjen. Ingen sms. [herreguuuud er det nødvendig at sånt skal skje AKKURAT når det ikke skal skje?!]  Til slutt så jeg at jeg kunne bruke en kode fra det dere kode-arket som jeg fikk tilsendt i 2008, og for en gangs skyld hadde jeg såpass orden i sakene at jeg fant arket.

Jeg fikk lån! Jeg trodde nesten ikke mine egne øyne, og nå sitter jeg bare her, på gulvet på hybelen, oppå sengetøyet som jeg dro av senga for å vaske i dag tidlig, men som jeg glemte før jeg dro på jobb, og ser på skjermen, skriver i blinde nesten. Tenker at jeg skal tilbringe et år i den byen i Norge med flest soldager. Østlandet. Jeg har aldri bodd på Østlandet. Etter det er det bare Nord-Norge som står for tur. Å herremin hatt som jeg gleder meg akkurat nå!!

The plan: Grunnstøtingen.

Jeg har jo fortalt om min historie med lånekassen, men dersom du har glemt det kan du jo lese dette og dette.

Jeg får ikke lån til videre studier fordi jeg ikke var en flink nok student for åtte år siden. Da jeg var 20 år og ikke visste hva jeg ville, ikke var voksen nok til å bestemme meg. Jeg "produserte ikke nok studiepoeng de to årene jeg var student" sa hun jeg snakka med i telefonen. Jeg mangler 22.5 studiepoeng for å i det hele tatt bli vurdert som lånetaker.

Dette ødelegger tidsplanen min fullstendig, ettersom jeg skulle være ferdig å studere til sommeren neste år, i tide for at KBS åpner igjen. For den eneste måten jeg ser hvordan jeg kan ordne dette på er å ta to random fag på NTNU til høsten, og tjene 30 studiepoeng, uten lån, mens jeg jobber ved siden av.

Spørsmålet er hvilke fag jeg i så fall skulle ha tatt. Jeg valgte Idèfagskolen fordi det er en praktisk rettet utdannelse, fordi jeg etter 28 år kjenner meg selv så bra at jeg vet at jeg ikke er noen akademiker, og det siste jeg trenger er å bli minnet på det hver dag. Jeg sier ikke at jeg har dysleksi eller noe sånt, jeg har bare litt lettere for det praktiske, og det kreative, til en viss grad. Jeg liker, nei elsker, å lese, men ikke når jeg blir testet  på det etterpå, ikke når jeg MÅ.

The plan is unravelling....


Og hvorfor vil ikke lånekassen ha mer penger fra meg?! WTF? Får jeg virkelig bare EN eneste sjanse?! Blir vi ikke lært opp til at utdannelse er viktig, vil ikke regjering og storting løfte kunnskapen i landet osv osv?!
Er jeg den eneste 20-åring som har valgt feil og ikke fått noe utav to år på universitetet?? Og nå, når jeg virkelig har lyst, og vet at jeg kommer til å lykkes, da er det for seint?!

Jeg velger å rette mitt brennende sinne og hat mot lånekassen. Brenn!

Lånekassen, the never ending story

I dag fikk jeg mail fra Lånekassen der det stod at de hadde fått mailen jeg sendte sist uke, og at de hadde planer om å lese den.

Thank you.