De første månedene etter det ble slutt med G hadde jeg ofte panikk-anfall. Det verste var på bussen på vei til jobb en dag, jeg husker det bare så vidt. Men nå er det lenge siden sist. Og lenge siden jeg i det hele tatt har tenkt på G.
Ikveld fikk jeg et nytt panikk-anfall. Egentlig helt utav det blå. Skjønte ikke helt hva det var først engang. Klarte ikke å trekke pusten skikkelig, synet fløt utover, bomull i ørene. Måtte legge hodet mellom beina, for jeg har hørt at det skal hjelpe. Litt roligere nå.
Men det var samme følelsen som før. Hjelpesløsthet blanda med ensomhet.
