bussholdeplasshistorier, del 1
i dag, mens jeg venta på bussen hjem fra jobb, overhørte jeg en samtale mellom to hvite, norske gutter, og fire afrikanske menn. Dette innlegget tar ikke en skummel vending, selv om det ser sånn ut på nåværende tidspunkt. du kan trygt lese videre. De hvite guttene var nordlendinger, i hvert fall var han ene det. Dresset opp i hvit skjorte og sort bukse med press, jeg la også merke til at de hadde navneskilt på skjorta. De snakket engelsk med afrikanerene, nordlendingen snakket bemerkelsesverdig bra engelsk. De snakket om alt og ingenting,
Plutselig snur nordlendingen seg til en ivorianer (alt en får med seg av andre sine samtaler...) og sier at han gjerne vil fortelle han mer om kirka deres. Kirka. Og ivorianeren er IKKE interessert, det trenger en ikke være Einstein for å skjønne. Men han har oppdragelse, og er (dessverre for ham) hyggelig og høflig. Nordlendingen begynner å spørre og grave om når han har tid til å snakke. Den stakkars mannen sier at han er veldig travelt opptatt for tida.
Er det sånn vi gjør det nå for tida? I stedet for å være misjonær og reise til Afrika, så oppsøker vi afrikanske innvandrere på bussholdeplasser og prøver å omvende dem? Dette her bør ikke være den kirka jeg er medlem av...
Plutselig snur nordlendingen seg til en ivorianer (alt en får med seg av andre sine samtaler...) og sier at han gjerne vil fortelle han mer om kirka deres. Kirka. Og ivorianeren er IKKE interessert, det trenger en ikke være Einstein for å skjønne. Men han har oppdragelse, og er (dessverre for ham) hyggelig og høflig. Nordlendingen begynner å spørre og grave om når han har tid til å snakke. Den stakkars mannen sier at han er veldig travelt opptatt for tida.
Er det sånn vi gjør det nå for tida? I stedet for å være misjonær og reise til Afrika, så oppsøker vi afrikanske innvandrere på bussholdeplasser og prøver å omvende dem? Dette her bør ikke være den kirka jeg er medlem av...
