Da jeg var hjemme sist helg for å feire 90årsdagen til morfar, tok jeg bussen som vanlig. På vei tilbake til Trondheim søndagskvelden var bussen stappa full av en ny kvote studenter til byen. Jeg ble sittende sammen med en spirevipp som snakka med jenta i setet foran oss. Mens jeg lot som jeg hørte på musikk, smuglytta jeg til samtalen deres. Som seg hør og bør.
De snakka om at de hadde alt de trengte med seg i bagasjen, at de håpet å kunne ordne en "tacofredag" i sine respektive kollektiv, som en fast greie i samboerskapets ånd. Og så var det visst "fint å jogge langs den dere elva".
Den første tanken som slo meg var at kanskje det ikke var så verst å ha foreldre som er bønder likevel (ikke at jeg noen gang har tenkt det, men en er jo som regel misunnelig på de som har masse masse penger som de strør om seg). Dette fordi jeg, i en alder av 20 år, flytta til Trondheim. Foreldrene mine kjørte meg. De var med og fant fram til Taraldsgårdsveita 2, og de var med meg i mitt første møte med "storbyen" og kjekke-Kjetil. Som de har vært alle ganger jeg har flytta unntatt én.
Da jeg skulle begynne på videregående skole flytta jeg en liten time hjemmefra, mamma gråt da de reiste. Det samme gjorde hun da de forlot meg i Trondheim for første gang i 2002.
Jeg ville ikke ha byttet mine bonde-foreldre mot noe i verden. De har en fleksibel arbeidsdag, og med hjelp av naboer og avløsere kunne de være med meg og flytte hver eneste gang. Så utrolig trasig å måtte flytte fra Sogn og Fjordane til Trondheim via BUSS!?!
Jeg håper min eldste niese, Ingeborg, får samme opplevelsen når hun nå skal kjøres av sine bonde-foreldre til sin første hybel i Sogndal. <3 p="">
PS: Tacofredag er det flere som har prøvd å få til. Tro meg; når du bor i kollektiv er den eneste dagen det er aktuelt for alle å være med på noe sånt SØNDAG. På kvelden. Når alle er fyllesyke, men ikke så fyllesyke at de ikke tåler lukta av mat. Og når de aller fleste har begynt å få livslysten tilbake. Eventuelt cravings.
Ingeborg, klar for videregående på mandag...
