Den store, men heldigvis korte måneden. Morsdag og Valentines. Etter seks år i Cubus vet du hva det betyr. To store handelsstand-"høytider".
På søndag la Oda ut dette bildet på facebook:
I dag fikk jeg pakke i posten.
Surret rundt en gammel yatzi-eske (nice touch) var en serviett med påskriften "Eg tulla sjelden". Inni eska lå et sånt hjerte, dessverre knust, men dog. I tillegg et veldig hyggelig kort fra Britt Eva.
I dag leste jeg ut boka jeg har holdt på med et par uker nå, en engelsk chick-lit bok som heter "Before I met you". Liker sånne bøker, og spesielt sånne der historien er delt i to eller flere deler, så en får flere personers perspektiv på handlinga. Denne var todelt- ei jente i begynnelsen av 20-årene i London på midten av 90-tallet, og hennes ste-bestemor sine opplevelser i samme by i 1920/21. Når hun dør, etter mange år med altzheimer, testamenteres en betydelig sum med penger til en ukjent dame, med siste kjente adresse i London. Etterhvert som barnebarnet leter etter denne dama, lærer hun mer og mer om hva bestemora drev med i sin ungdom, samtidig som hun prøver å skaffe seg en jobb uten noen erfaring å snakke om.
Jeg tok nettopp meg selv i å tenke "lurer på hva som skjer i neste kapittel". Jeg hater den første dagen etter at jeg har lest ut en bok. Jeg føler meg helt tom. Som om jeg har mistet venner. Jeg vil vite fortsettelsen!
For noen år siden jobbet jeg sammen med ei jente som leste sånne saga-bøker. Det var veldig fascinerende i lunch-pausene når hun leste ferdig ei bok og dro opp ei ny fra veska og fortsatte. Men jeg kunne av en eller annen grunn aldri tenke meg å lese den type bøker. Kanskje hvis det hadde vært samme handling som i de jeg leser til vanlig, men saga-typ bøker interesserer meg midt bak.
Har forresten stripa håret igjen. Gjorde det i går kveld, fikk hjelp av Cecilie i klassen til den verste delen, å dra håret gjennom den dere plasthetta. Jeg glemte selvsagt at jeg hadde en god del rødpigmenter i håret da jeg farga det mørkt, så det ble ginger. Jaja. Enkelte av tuppene ble også svidd og gummi-aktige, så jeg har virkelig klart det denne gangen. Blir ikke lenge før jeg må barbere av meg alt og begynne på nytt.
Er travle dager for tida, med balanseringa mellom jobb og å gjøre det beste ut av den siste tida jeg har sammen med Tina og Kari. Kari dro i dag, og allerede kjennes det tomt ut, både i huset og i livet mitt. Ei uke til, så drar Tina også... Hater forandring! Hater at alle flytter! HATER å flytte!!!
I går så jeg en bil med øyevipper rundt frontlyktene, etterfulgt av to gutter som spretta champagne-flaska ut vinduet og traff en bil med korken (ikke den samme bilen da, det hadde vært for mye forlangt). You can't make this shit up!
Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg lengter etter. Men lengte, det gjør jeg. Jeg får tårer i øynene hver gang jeg ser reklame på tv3, og Bruno Mars-sangen "Count on me" kommer, noe den gjør i hver eneste reklamepause. Magen knyter seg, klump i halsen, den klassiske lengselen.
Lengselen etter å leve i en tv-serie.Etter å få en happy ending, etter mange sesonger.
Lengselen etter å stryke noen på ryggen, etter å kysse noen.
I går kveld på jobb, mens jeg satt med hodet nedi ei skuff og talte varer (varetellingsuke), kom ei jente på kanskje ti år bort til meg og spurte om vi hadde pysjamas til henne. Hun skulle nemlig på pysjamasparty sammen med venninnene sine. Overnatting og alt.
That got me thinking...
Jeg husker de fantastiske nettene jeg hadde sammen med Kari, Eli og Synnøve i kjelleren til Eli. Synes å huske at vi så film, spiste pizza, drakk altfor masse brus, og jeg og Kari lå (som vanlig) på rygg og lo. Hele natta. Begynte først en å le, var det veldig smittsomt.
Jeg merka at jeg fikk en liten klump i halsen over minnet. Og vi hadde dessverre ikke noen pysjamas til jenta.
Når var det ting forandra seg? De eneste gangene jeg møter Eli, Kari og Synnøve samtidig nå, er på fest. En, kanskje to, ganger i året. Og da er minst en av oss rimelig full (haha, Eli. Og Synnøve (tidenes). Og Kari...Og meg...).
Skulle ønske vi alle kunne møtes og ha pysjamasparty igjen, som før. Det er mitt største ønske for 2010. Men jeg vet at det blir vanskelig, om ikke umulig. Dessverre.
Anouk er absolutt linka til pysjamasparty. Vi hoppa rundt på madrassene, så vidt jeg husker. =)
Til og med om natta måtte vi være borti hverandre. Og når det ble for varmt til å ligge inntil hverandre, var alltid hendene utstrakt mot den andre. Det var intenst, det var nyforelska. I ett og et halvt år.
Jeg synes synd på de som har glemt den følelsen, og enda mer synd på meg selv som ikke greier å glemme den.
