Min ideelle earth hour ville være i et stort lokale sammen med en masse mennesker. Si på Samfundet, for eksempel. Selvfølgelig med stearinlys, ikke total mørkleggelse. En stille time med dempet musikk, som jeg har i min egen verden akkurat nå, der en kunne snakke med folk uten å måtte gjøre seg til, flørte, bare eksistere sammen med en haug mennesker en ikke kjenner.
I stedet sitter jeg altså her, på mitt lille rom i dukkehuset, med to tente stearinlys, laptop'en på fanget og måneskinns-sonaten på høytalerene. Det er litt godt det også.
Jeg tenkte at jeg skulle skrive om ting jeg drømmer om, men jeg blir så hemma av at jeg vet hvem som leser dette; familie og nærmeste venner. Av og til skulle jeg ønske at jeg kunne vært totalt anonym på nettet. Men samtidig bli sett, bli lest. Paradoksalt nok. Alle bloggeres største frykt, og min evige frykt, er å ikke bli sett. Jeg tror Freud kalte det "the middle child complex".
Jeg skulle ønske jeg var 16 igjen. Da alt var enkelt, men samtidig så fantastisk dramatisk. Hver minste hjertesorg ble gjennomanalysert for å lære av, selv om det viste seg at jeg faktisk ikke lærte noen ting. Eller da jeg var 18 og skulle på klassetur til Berlin og var på nachspiel på willy's hele natta fordi bussen skulle gå kl fem om morran. Og Stian kom for å møte meg, sendte melding om at han var utenfor Rema. Jeg spurte "kødder du?!" og han svarte "nei, jeg sykler". Jeg savner den tida da det ikke var så nøye om en var halvnaken på et svaberg i firetida på natta, eller da vi kunne kjøre til Utsikten og skrike av våre lungers fulle kraft.
Jeg babler, jeg vet. Jeg skriver bare det som kommer først inn i hodet mitt, og den ene tanken blir avløst av den andre. Jeg regner ikke med at noen (ikke mange i alle fall) skal forstå en dritt av hva jeg snakker om, det er vel mer som terapi for meg selv.
Jeg savner tiden da jeg fikk meldinger fra Han, den jeg til enhver tid var forelska i. Å sitte og vente på svar, og kjenne sommerfuglene i magen når mobilen ga fra seg et lite pip. Eneste meldingene jeg får nå er fra KappAhl, og ja, jeg vet at det går an å stoppe dem, men da får jeg jo INGEN meldinger, så jeg dropper det. Har fortsatt den lille ensomme sommerfuglen i magen hver gang det piper uventa i telefonen, en vet jo aldri. Sist gang det skjedde var i jula. Jeg var hjemme, og alt var fantastisk, og jeg fikk meldinger fra rette personen. Så kom jeg hit igjen, og det var ikke noe spesielt med meldingene likevel; jeg las for mye inn i dem. Etter dette har jeg selvfølgelig vært håpløst forelska. Hvorfor er det sånn at vi alltid vil ha den vi ikke kan få? Er det en slags kosmisk joke? Jeg vet at jeg ikke er den eneste som har det sånn, for det er jo menn som liker meg også. Som jeg ikke liker på den måten. It goes both ways.
Jeg har bestemt meg for at dette året må noe skje. Ett eller anna bra må skje i livet mitt, noe som jeg kan huske som det jeg har skrevet om over. For så langt i år har det ikke skjedd noe minneverdig. Og jeg må få det til å skje selv. Jeg innser at jeg ikke bare kan gå og vente på at noe skal komme rekende på ei fjøl. Skal ikke 20-årene være de beste i livet, egentlig? De nærmer seg slutten, og her sitter jeg. Nok nå.
Jeg vil ha romantikk, men jeg vil ikke ha overraskelser. Jeg vil ha dramatikk, men ikke klisjèer. Tenk om livet kunne vært som på film...
Famous last words.
