Min første tanke var at det var litt deprimerende å se hvor gamle de har blitt siden 1994. Selvfølgelig tenker jeg ikke på at jeg også har blitt eldre. Så Vegar spurte meg om det frista å være 11 igjen. Det første jeg tenkte var nei, ikke faen. Men så slo det meg:
Dersom jeg kunne gå tilbake og vite det jeg vet idag, hvorfor ikke ha de årene omigjen?
Tenk på det da. Jeg som 11-åring med kunnskapen jeg har tilegna meg som 27-åring. Og med arbeidslysten. Kanskje jeg kunne ha fokusert den inn mot skolearbeidet, lært meg skikkelig matte, tatt "skikkelige" fag på videregående, kanskje kjemi eller biologi. I could have ruled the world!
Pluss at jeg selvsagt hadde visst hvilke feil jeg har gjort, så jeg kunne ha unngått å gjøre de igjen. Jeg kunne ha latt være å begynne å røyke, jeg kunne ha lært av mine feil i kjærlighetslivet mitt. Og veldig mye annet, men jeg ble plutselig så trøtt.
Problemstillingen er vel heller at dersom jeg hadde forandra på en ting, hadde alt annet også automatisk blitt forandra. Så synd at det allerede er laget en film om det her; jeg føler det er en god idè!
