Den siste uka har jeg hatt to mer eller mindre uvanlige hendelser på jobb. Det første var på onsdag, da jeg skulle slå inn en pakke med boxershorts til en mann, og han sa "du har vært her ei stund nå."
Det første jeg tenkte var "ser jeg så jævlig ut i dag?!", så jeg spurte pent om hva han mente med det. Da kunne han fortelle at han kjente meg igjen, han mente altså at jeg har jobbet der lenge. Det var litt kult. Jeg unnskyldte at jeg ikke kjente han igjen, men jeg er jo regelrett ansiktsblind (uten diagnose som Kronprinsesse Victoria), og det skjønte han godt.
Dagen etter sto jeg i kassa igjen, snakka med ei blond dame i 40-åra. Plutselig sier hun "Har ikke du jobba i Fame?" Jeg fikk sjokk. For det har jeg. Og hun var sjefen min. Men dette er fem år siden, så jeg ble vanvittig overraska over at hun huska meg. Jeg var ikke bemerkelsesverdig flink heller (booking-assistent). Og forhåpentligvis ikke veldig dårlig heller.
Kanskje jeg ikke er så usynlig som jeg ofte føler at jeg er... :)
