Så på VGNett for litt siden at det var sendt ut tsunamivarsel i Stillehavet, etter et undersjøisk jordskjelv OG et vulkanutbrudd nær Tonga (bildet til venstre).
Det fikk meg til å minnes tsunamien i Thailand for fem år siden. 2. juledag, tenke seg til et verre tidspunkt.
Jeg husker spesielt ett bilde jeg så den gang, som jeg aldri har sett igjen, selv om jeg har lett etter det på nettet. Personen som tok bildet sto på en høyde og så ned på stranda, og motivet var av en enslig mann på stranda som sto og så utover havet, mot monsterbølga som kom mot ham, minst fem ganger så høy som han selv. Han forsøkte ikke å springe andre veien, som så mange andre på så mange andre tsunami-bilder. Han så resignert ut.
I dag prøvde jeg igjen å finne dette bildet som gjorde så strekt inntrykk på meg, og igjen uten hell. Derimot kom jeg over en side som heter tsunamis.com, og så på bildesidene der. Og før jeg visste ordet av det rant tårene. Det kom som kasta over meg, som min mor pleier å si når hun blir forkjøla (er du frisk, mamma?). Fortvilelsen i ansiktene til indonesiske mødre som tviholdt i sine døde unger, massegraver med halvveis begravde menneskekropper, pårørende stående rundt og se på, bilder av savnede norske og svenske unger, og ett bilde av en svensk gutt på kanskje ti år, som holdt opp en lapp der det sto at han savnet mor, far og to søsken.
Jeg er uendelig glad for at ingen av mine venner eller familie var involvert, selv om det fort kunne ha vært det. Men jeg klarer ikke å la være å gråte av sånne bilder. Litt vel følsom, kanskje...
