På mange måter er filmen Fame akkurat sånn det var å gå på musikklinja. Vi var alle sammensveiset på en annen måte enn allmenn-elevene, noe de aldri lot være å påpeke (som en dårlig ting, tror vel helst de var sjalu). Vi kjente hverandre godt, kanskje for godt, vi elsket og hatet hverandre, men på slutten, når alt kom til alt, husker vi det som var godt, og morsomt. Det vi fortsatt får tårer i øynene av å tenke på.
Jeg tenker spesielt på en konsert vi hadde i 1. klasse, faktisk. Vi satte opp en musikal-hyllest som het "frå Grieg til Grease", og inviterte foreldre og andre interesserte inn i aulaen på skolen. Det var i november husker jeg, jeg hadde altså gått på skolen i tre måneder. Det jeg husker best, med størst klump i halsen, er siste sangen, Let the sun shine in fra Hair, som tok helt av mot slutten, og en i klassen over meg som het Lars tok helt av med gospel-overstemmer. Det var helt fantastisk.
Det jeg husker best fra 2. klasses oppsetning, som var til ære for en lokal dikter som het Jon Tolaas, var en melodi som ei jente i klassen min hadde lagd til et dikt som heter "måne over jord", en firestemmig koral nermest.
Og i 3. klasse husker jeg at vi ikke hadde noe å feire eller noen å hedre, så da lagde vi vår drømmekonsert med all slags musikk, og jeg sang en sang fra Fame som het "somewhere on my own" med koret i ryggen. Jeg tror jeg var på mitt tøffeste den dagen, jeg hadde aldri greid å gjøre det om igjen. Men tror det gikk bra. Husker at mormor og mamma var på den konserten, husker til og med hvor de satt i salen, men husker ikke om jeg sang fint. hehe. merkelig egentlig.
Jeg kom på alt det her fordi jeg hørte avslutningssangen fra Fame ista, "I sing the body electric", og sang med for full hals mens tårene trilla.
Jeg er trøtt, ikke på randen til sammenbrudd.
;)
