Fin-fin leilighet, egentlig. 1. etasje, rullegardiner foran vinduene i stua, fordi vi så rett ut i en bakgård med en stor søppelcontainer. Jeg skulle sove i stua, og gutta to og to i hver sin dobbelseng (med dobbeldyne, might I add, hoho).
Vi gikk ut for å finne noe å spise, hadde jo ikke spist noe som helst siden frokostbuffèten på hotellet i Kilmessan. Fant en veldig irsk pub, kjøpte dagens for 9 euro, noe kjøttgreier og potetmos og kål og sånt. Vet ikke egentlig hva det var, men godt var det:) Maten ble inntatt mens vi så en rugby-kamp på tv, og studerte menneskene rundt oss. Mye feite mennesker i Irland (også). Det var spesielt to damer som fanget vår oppmerksomhet. Den ene fordi hun var feit, og satt med ryggen til så vi kunne se heeeeeeele sprekka. Hun gjorde pappa Nedrebø til skamme som rørleggersprekk nr 1 i verden.
Den andre dama var så høy (og tynn, eller, vel proposjonert) at hun måtte bøye seg i døråpningen. Fikk meg til å tenke på Attack of the 50 ft woman. til og med Thomas ble liten i forhold. hahha. det ser en ikke hver dag:D
Etterhvert forflytta vi oss over elva til Temple Bar, bardistriktet i Dublin. Gate på gate med puber, restauranter, leprecorns (irske mytiske skikkelser, skal legge ut bilde når jeg har framkalt dem), utdrikkingslag av forskjellige slag, og "gledespiker"..
Alle de irske pubene med livemusikk var stappfulle da vi kom klokka seks,folk sto som sild i tønne. Vi ville helst ha en plass å sitte, så vi enda etter MYE om og men opp på en amerikansk restaurant med mye bra musikk. Jeg var i mitt ess, selv om det var litt stusselig å sitte på en plass som kunne ha vært hvor som helst i verden, når en var i Dublin. men men. C'est la vie.
Etter en stund kom mange flere av den norske delegasjonen, og vi flytta til en annen plass, som jeg etterhvert hata. Musikken var middels (egentlig dårlig), og aaaaltfor høy, så jeg enda opp med å sitte og se ut i lufta og føle meg som en invalid gamling som hadde glemt høreapparatet hjemme, -ikke en følelse jeg liker.
Etterhvert fikk jeg med meg Thomas og Dag og gikk tilbake til Brown's. Men ikke før de hadde fått prøvd kebaben på "AbraKebabra". Latterlig navn. Okei, det vokser på meg.
Da vi kom tilbake til leiligheten, var det blitt ganske kaldt ute, og Thomas (dumbass) mente det kom kaldluft fra ovnen under vinduet. Han prøvde å finne en måte å skru på ovnen, men tror ikke det ble til noe. Da Thomas og Dag hadde lagt seg (høres ut som et par fra en progressiv norsk film fra 70-tallet), fant jeg et panel på ovnen der det var to knapper en kunne skru på, uten at det sto hva som var hva. (Jeg skrudde litt hit og dit, for good measure.) Så la jeg merke til at vinduet sto åpent. Det var der kaldlufta kom fra, gitt. Så jeg lukket vinduet og la meg.
Jeg sov ganske lett, fordi jeg visste at Torgeir og Ketil skulle ringe meg når de kom seg hjem, ettersom vi hadde eneste nøkkelen til leiligheten. I ett-tida våkna jeg av at jeg hørte noen som tusla rundt uttafor vinduet, lå og hørte på dem ei lita stund og venta på at de skulle banke på eller noe sånt. Så innså jeg at det lukta brent av ovnen. Den hadde sikkert aldri blitt brukt, eller i hvert fall ikke på ett år. Så jeg reiste meg opp for å slå den av (iført strømpebukse og wonderwoman-tskjorte, i tilfelle du lurte), og da så jeg lyset utenfra, og løfta opp gardina.
Jeg så bare flammer.
Søppelcontaineren, som sto helt inntil vinduet, sto i full brann, og jeg stirra rett inn i det. Jeg husker at jeg tenkte "nå kommer jeg til å dø" (det her er helt sant, har aldri sagt det til noen), før refleksene tok over, og jeg sprang og vekte Thomas og Dag, kikka inn på soverommet til Ketil og Torgeir og så at det fortsatt var tomt, før jeg dro all bagasje ut av leiligheten. Thomas sprang i resepsjonen og ga beskjed, og brannvesenet var der iløpet av to minutter. De hadde full kontroll, de sa faktisk at vi bare kunne gå og legge oss igjen. LEGGE OSS. Right.
Resten av natta lå jeg og så ut vinduet, passa på at det ikke brant, og tenkte "hva om". Hva om jeg ikke hadde lukket vinduet? Da hadde røyken antagelig slått meg i svime mens jeg sov, og flammene hadde tatt gardina, og kanskje til og med sofaen jeg sov i. Innimellom så jeg komikken i det hele, Dag som sprang rundt uten linser og ikke så noe særlig, som en hodeløs kylling. hahah. Jeg lo og gråt om hverandre, er vel sånn det er når jeg er i sjokk.
Min mor tror litt på engler og mener vi har sju episoder iløpet av livet der vi har englevakt. Dette var èn, det er jeg helt sikker på.
