Jeg ble vekket av at Ida Marias "Stella" gjallet mellom de hvite veggene i mitt bekmørke rom, og holdt på å hoppe ut av mitt gode skinn. Så på tlf og så at det var et delvis ukjent nr som ringte, og orka ikke ta den. Klokka var halv fire natt til lørdag. Jeg hadde frihelg, men var trøtt, hadde jobba sammenhengende i tolv dager. Jeg forbante det faktum at jeg ikke hadde mobilsvar, telefonen ringte i evigheter. Så ble det stille.
Problemet var at nå var jeg våken. Lå og knep sammen øynene og prøvde hardt å sovne igjen, da jeg hørte en lyd. Det var en svak lyd, visste ikke om det var i hodet mitt eller uttafor vinduet eller hvor det var. Så hørte jeg lyden av metall mot metall. Svakt fortsatt, men ikke lenger i hodet mitt. Som i langsom film forstod jeg at lyden heller ikke var uttafor vinduet, den var uttafor døra mi. Metall mot metall. Metall mot lås.
Jeg tenkte at nå holdt jeg på å bli gal. Torde så vidt å puste da jeg satte meg opp i senga og virkelig lytta. Jeg var så redd at jeg ikke så noe, det brann bak øynene, det føltes ut som jeg var pakka inn i bomull, jeg så hjertet slå mot nattkjolen min, og jeg var kvalm. Jeg har aldri vært så redd. Og håper at jeg ALDRI trenger å føle meg så utrygg igjen.
Jeg satt som sagt oppreist i senga, og lurte på om jeg egentlig hadde huska å låse døra da jeg la meg. Kunne selvsagt ikke gå bort til døra og sjekke, jeg var uansett redd for å lage lyd, for selv om hjertet banket som besatt i ørene mine, skjønte jeg innerst inne at det ikke var mulig å høre det fra andre siden av døra.
Så ringte telefonen min igjen. Og jeg satte ny rekord i høydehopp.
Jeg tror at en plass i hodet mitt hadde jeg begynt å legge to og to sammen, bare at beskjeden ikke hadde rukket å komme til dit den skulle enda. Jeg tok telefonen. Men for at du skal skjønne, må jeg ta deg med litt tilbake i tid. Ikke så langt, bare et par måneder.
I høst hadde jeg et par dater med en fyr som jobbet her på kroa. Jeg var veldig fascinert av ham, og ei felles venninne tok oss med ut på kaffe rett før jeg skulle til Irland. Jeg hadde det kjempehyggelig, og interessen for denne fyren ble bare større og sterkere.
Noen dager etter jeg kom hjem fra bryllupet fikk jeg melding fra ham der han spurte om jeg ville ta en kaffe med han en dag. Og det ville jeg selvsagt, men det ble utsatt pga min svineinfluensa. Da vi endelig møttes satt vi på kafe og drakk kakao og snakka lenge, han var enkel å snakke med, om alt mulig. Jeg var fortsatt litt feberhet, men det var en hyggelig kveld.
Noe av interessen min for ham bunnet som vanlig i at han var utilgjengelig og litt "mystisk". Utilgjengelig på den måten at han ALDRI svarte på meldinger, så jeg sletta nr hans, så jeg ikke skulle mase. For jeg er flink til å mase.
Plutselig en kveld ringte han til meg og lurte på om vi skulle gå på kino. Vi så Inglorious Basterds, og begge var enige om at vi ikke likte filmen noe særlig. Han likte den faktisk så dårlig at han hadde vurdert å gå midt under forestillingen, men han hadde såpass respekt for meg at han led seg gjennom det. =)
Etter dette hørte jeg lite fra ham. Eller, ikke lite. Ingenting. Vi hadde avtalt en eller annen gang at vi skulle se en julefilm som jeg mener er den beste EVER, den heter "The shop around the corner". Gammel klassiker fra 1940, med herlige James Stewart i hovedrollen. Men siden jeg ikke hørte noe mer fra ham, sletta jeg nr hans igjen. Jeg var dritt lei av å aldri få svar, og tenkte at det bare fikk være. Han var en lost cause.
En kveld jeg var veldig ensom og i julestemning sendte jeg en mld til han på facebook og spurte om han fortsatt ville se filmen sammen med meg. Han svarte at det ville han gjerne, det hadde vi jo avtalt, og nå var timingen perfekt. Så jeg ba ham komme søndagskvelden kl sju, må ha vært siste søndagen før jul, for de andre i desember jobbet jeg (hukommelsen min er vanvittig dårlig).
Så var vi tilbake til natt til lørdag, og da jeg tok telefonen andre gangen den ringte, var det han som var i andre enden. Jeg skjønte etterhvert meldinga som hjernen min prøvde å sende til meg, om at det var han som stod uttafor døra mi klokka halv fire nat til lørdag. Full, selvsagt. Jeg åpnet døra og så det med en gang. Men jeg så også at han heldigvis var såpass oppegående at han snakket stille og var generelt rolig, ikke hissig på noen som helst måte.
Du vet hva de sier om at folk som blir skremt, blir sinte rett etterpå, når de skjønner at det ikke var noe å være redd for? Stemmer. Jeg ble sint. Blendende sint. Og han skjønte ikke hvorfor. Han ville overnatte hos meg. Jeg sa nei. Han ga seg ikke, hvorfor kunne han ikke få overnatte, det betydde ingenting, det handla ikke om sex (takk skal du faen meg ha!), han trengte bare en plass å sove. Jeg sa at han kunne sove på sofaen i stua eller komme seg ut. Han sutra og spurte hvorfor han ikke kunne sove i senga med meg. Han stinka øl og røyk og var hinsides full, jeg var edru. Jeg sa at senga mi var for lita. Noe den egentlig ikke er, men jeg var veldig lite interessert i å ligge inntil noe som så ut som det kom til å kaste opp før eller senere.
Han ville ikke gi seg, tryglet og ba. Jeg spurte ham i hvilken verden han syntes det var passende at han skulle overnatte i ei 90cm brei seng sammen med meg når vi hadde vært på to-tre dater og aldri kyssa eller noe som helst. Det var vel kanskje da han sa at det ikke handla om sex.
Etter mye om og men fikk jeg lokka han med meg ned i stua, og slengte et pledd i ansiktet hans. Sa at han fikk sove der eller komme seg hjem, det var det samme for meg. Jeg gikk og la meg, og etter fem minutter hørte jeg svak banking på døra mi. Jeg lot ham banke ei stund, men ble redd for at det skulle eskalere, så jeg åpnet, og det var på'an igjen. Jeg tror faktisk jeg trua med å ringe til politiet. Han gikk tilbake til stua, og etter ti minutter hørte jeg utgangsdøra slå i, og så ham stavre seg bortover veien og over brua. Fikk litt dårlig samvittighet, ville vært så typisk min flaks om noe hadde skjedd med ham den natta, det var snø og veldig kaldt ute, og han bodde på Byåsen. Men jeg sjekka at døra var låst en gang til, og sovna til slutt.
Kvelden etter sendte jeg ei melding til ham der det sto at jeg regnet med han skjønte at film var uaktuelt. Fikk svar at "det skjønte han, det var en del av planen." Planen. Var planen å skremme meg så mye at jeg så på ham med avsky?! Kunne han ikke bare ha sagt rett ut at han ikke var interessert i klartekst? Da hadde jeg kanskje ikke våknet av hver eneste lille lyd i huset her om nettene.
Merka det allerede første natta jeg var tilbake etter jul, jeg føler meg ikke trygg her. Men her en dag fortalte ei av jentene jeg bor sammen med at det er bare nye folk på kroa, så han har ikke nøkler lenger. Kanskje jeg får sove skikkelig etter hvert.
