Husker du at vi definerte by-fin og bonde-fin, Kari? Jeg husker at vi brukte Ast som eksempel på bonde-fin, men kan ikke komme på hvem som var by-fin.
Den første gangen jeg virkelig erfarte by-fin-prinsippet var for fem år siden. For det har ikke bare med utseende å gjøre. Ikke når du kommer i en situasjon der du faktisk har sjans på denne gutten, enten han er by- eller bondefin.
Jeg var på klinefest på Samfundet, en lang tradisjon for å gjøre nye studenter kjent med en marginal del av de andre studentene i Trondheim (i år står ikke "klinfæst" på agendaen, muligens på grunn av svineinfluensa?). Det går ut på lyskryss-prinsippet. Gå med et rødt klesplagg, og du signaliserer at du er opptatt, gult du er usikker, grønt er som alltid "GO!". Jeg (surprise, surprise) hadde på meg en grønn genser.
Uansett, jeg møtte en herlig gutt, Morten. Jeg tok bilde av ham i det jeg møtte ham, sånn at jeg skulle huske hvordan han så ut dagen etterpå. Jeg hadde IKKE ølbriller på meg, that's for sure=)
Vi klina, det lå liksom litt i kortene, og jeg fikk telefonnr hans. Da Samfundet stengte skal jeg innrømme at jeg hadde veldig lyst å ha ham med meg hjem, men han forsvant i jakke-køa. Da jeg kom meg ut i den mørke høstnatta, ringte jeg ham, og han møtte meg ved Prinsen kino. Han fulgte meg hjem, og vi klina uttafor huset mitt i over en time, mens noen av de jeg bodde sammen med gikk forbi og nærmest måtte presse seg inn døra.
Så gikk han. Perfect gentleman.
Jeg møtte ham selvsagt igjen senere, da var han ikke like gentleman-aktig (på en god måte!)...
Når jeg snakker med Morten nå, husker han bare at vi klina uttafor huset mitt, og at jeg hadde på meg ei svart jakke.
Det er forskjellen på menn og kvinner, I guess...
Men han er definitivt by-fin.
